En time foran skjermen - 13. november 1999.

Tenkte jeg skulle dele noen tanker om internett med dere.


       Internett er et forunderlig medium, er du litt om deg har du mulighet til å dele tankene dine med hundrevis eller kanskje tusenvis av mennesker. Forutsetningen er at du skriver om noe som opptar folk. For noen er det et verktøy for å håndtere en allerede stor kontaktflate, for andre kan det være en vei ut av ensomhet. Mye er allerede skrevet om nettet som sådant, så jeg skal avholde meg fra det nå. Jeg vil heller fortelle deg litt om det sosiale aspektet, eller kanskje helst mangel på nettopp dette. I alle andre sammenheng i samfunnet forøvrig er vi vant til, og kjent med, at enhver handling fører til en reaksjon. Det er sjelden mulig å si noe uten å påkalle en eller annen form for respons. Du kan ikke reagere uten å få en motreaksjon. Nå vil du sikkert påstå at du kan skrike så mye du vil både i skogen og for døve ører, men uansett vil ikke dette være mer enn en forlenget tankevirksomhet. Tenke kan du gjøre, i fred og ro, så mye og ofte du vil. Det er ihvertfall yderst sjelden at dette påkaller noens oppmerksomhet.
    På nettet er det anderledes. Hvis sidene dine publiseres på rett måte kan du skrive akkurat hva du vil, ikke behøver du å bekymre deg for konsekvensene heller, hvis du ikke setter navnet ditt under da. Du har mulighet til å opptre under pseudonym. Før eller siden er det helt sikkert at en eller annen faktisk surfer innom og leser det du skriver. Det vil nemlig alltid være slik at det vil være mange, mange fler som vil være på internett for å lese eller å se på, enn det vil være mennesker som er villige til å produserer noe. Jeg nærer på ingen måte noen frykt for at nettet vil bli så stort at det vil bli fullstendig uoversiktlig. Noen er redd for at det vil bli så stort at det vil fortære seg selv, på en måte. Kjære alle sammen, jorda vi lever på er svært begrenset, den er ikke i stand til å fø på noe særlig fler mennesker enn den gjør nå. Dette vil være en begrensning i seg sjøl. Allting vil ha en begynnelse og en ende. Nå har Steven Hawking (og andre) vist oss at selv universet er avgrenset, så jeg tror nok at også internett vil nå et eller annet slags balansepunkt en gang i fremtiden.
    Selv med alle de forskjellige tv - stasjonene det er mulig å få inn, så velger jeg å nesten utelukkende å se på én, parabol kommer jeg neppe til å kjøpe meg med det første. Slik vil nok for de flestes vedkommende instillingen til nettet også bli. Hvem gidder å besøke sider som omhandler ting vi ikke interresserer oss for ? Tv vil nok aldri bli mitt førstevalg hverken når det gjelder formidling av kultur eller nyheter. Men nettopp på slike områder tror jeg nettet vil utspille en stadig større rolle.
    Forutsatt at noen er villige til å betale for plassen du opptar så vil det du legger ut på nettet kunne ligge der til evig tid. Dette er også et tankekors. I stedet for å bruke mange penger på å reise en stein og å vedlikeholde et gravsted, ville ihvertfall jeg vært komfortabel med tanken på å etterlate sitt ettermæle der ute. I fare for å kunne bli stemplet for både det ene og det andre skal jeg ikke dvele lenger ved akkurat det. Men et tankekors er det jo. En mulighet for mannen i gata til å kunne etterlate seg noe tilnærmet lik det tidligere kun var forbeholdt rike og celebriteter. Fattig manns udødelighet.
   Vel, timen er omme, det er lørdag og begeret er tømt. Så fort jeg får tid så skal jeg skrive mer. Inntil det:  -Ha det bra.
    Atle

Har du noe på hjertet så nøl ikke med å gi oss en tilbakemeldig. I gjesteboka har du også muligheten til å være anonym.

Tilbake til hovedsiden.