TROPHEUS TIMES.


Issue 1 - volume 1 - Norges garantert eneste spesialmagasin for "Troffer".


Hvorfor i all verden "Troffer" ?
 - av Atle.

Er et spørsmål i alle fall  jeg har stilt meg et dusin ganger i løpet av det siste året. Svaret er egentlig ganske enkelt, - men om du er villig til å akseptere det er en helt annen sak. Konklusjonen jeg har kommet frem til, - etter å ha hatt omtrent alt som finnes av saltvanns - og ferskvannsfisk i mine akvarier:" Troffene" fra Tanganyikasjøen er de mest fascinerende akvariefisk du kan ha. 
"Kalambo"
Selvfølgelig er dette en svært subjektiv form for menig, - men sett på bakgrunn av den erfaring som ligger bak  så burde du gi den i hvertfall en liten sjanse.  Tidligere så ble Tropheus sett på som svært vanskelige fisker å holde i akvarium, men i den senere tid så har dette i stor grad endret seg. Mye på grunn av internett og sider som denne. Ekspertene er villig til å dele på erfaringsgrunnlaget sitt. Nå kan du som nybegynner få en sjanse til å slippe å begynne på null.


Fargeforskjeller hos 
Tropheus
.
 - av Rune.

En ting jeg har lagt merke til i den siste tiden er fargeforskjeller på fisk. For en tid tilbake kjøpte jeg en gruppe med Tropheus yngel. Dette var av typen sp. Red "Moliro". Disse fikk ett 325 liters kar for seg selv, hvor de ble fóret godt på, kun med en type fór. Mye av grunnen til at jeg kjøpte disse ynglene, var at foreldrene var kanonfine i fargen. Etter å ha fóret på disse i 7-8 mnd., så hadde det seg slik at jeg fikk tilbud om å kjøpe foreldrene også. Jeg slo jo så klart til på dette nettopp pga. det ovenfornevnte. Disse ble også introdusert i det samme akvariet som barna sine. Det gikk over all forventning. Ingen tap.
Tr. moori "Moliro"
      Nå i den senere tid har ynglene virkelig begynt å farge ut. Først ble de like klare og fine i fargene som sine foreldre. Slike farger holdt de i ett par måneder. Det virket bare som om de var mer stabile i fargen. Jeg tenkte ikke noe særlig over dette, men avfeide det med at det var så stor aldersforskjell på fiskene. Etter ennå en stund begynte ting å skje. Ynglene begynte å anta en helt "rå" rødfarge. Fargen som disse har nå er nesten ubeskrivelig. Det er av en mye mer selvlysende type enn den på foreldrene. De lyser virkelig opp i akvariet, spesielt ved fóringstid. Jeg stilte meg så spørsmålet : Hva kan dette komme av ? Det ble til at jeg snakket med gründeren til disse sidene om dette. Han hadde nemlig nevnt noe om dette tidligere, da med T.sp. Black "Bemba". Jeg hadde selv sett fargeforskjellen på foreldre og barn der, men forskjellen ble så utrolig mye tydeligere når man selv fikk fulgt med på utviklingen hos sine egne fisk.
      Forklaringen på fenomenet kan etter det han har funnet ut, bare komme av fóret. Vi har fóret opp fiskene på det samme fóret, og begge har ikke bare merket dette med fargen, men kondisjonen på fiskene har også vært helt upåklagelig. Sykdom finnes ikke i karene. Det har så lenge jeg kan huske, blitt hevdet at det ikke er fóret det kommer an på, bare man bytter ofte !?? Javel. Fóret jeg har brukt er av to forskjellige typer fra samme produsent. Begge inneholder spirulina, som jo er en mye brukt fargefremmer i mange typer fiskefór, så hvorfor denne forskjellen er der aner jeg ikke. En ting er i hvert fall sikkert. Jeg har nå sett nøyere på fisk rundt omkring, og jeg har lagt merke til en ting. De fiskene som utelukkende er fóret på OSI, har en mye "råere" farge enn de som er fóret på standard fiskefór og rekemiks, etc. Hvorfor vet jeg ikke, men forskjellen er der ihvertfall. En annen ting er også at det sjelden eller aldri er sykdom hos de som fórer med OSI. Så til de som påstår at det er det samme hva man fórer fiskene sine med kan jeg si at, prøv det. Jeg tror dere ganske sikkert vil bli overrasket.
Tr. Moori "Moliro"

Noen tanker og opplevelser rundt Tropheus.
 
- av Rune.

Hva er det egentlig som er så spesielt med Tropheus, er det mange som spør. Det er ikke så lett å svare på, det må nesten bare oppleves. Har man hatt Tropheus en gang, så blir det nesten garantert flere. Av utseende er de ikke de mest fargesterke fiskene, de er heller ikke de største ei heller de minste. Leste ett sted at de av utseende ligner litt på ei romernese i hodepartiet, og det er jeg faktisk enig i. Det gjør de i hvert fall ikke noe mindre komiske der de svømmer rundt, men de er også utstyrt med en personlighet og oppførsel som er få andre fisker forunt. Det kan både være utrolig gøy og utrolig frustrerende å ha Tropheus. Under denne spalten vil jeg skrive ned diverse merkelige hendelser jeg opplever med disse komikerne. Kanskje du kan få noen ideer om hvordan det er å ha "troffer" i hus.


Økt interesse.
 - av Atle.

I flere år har jeg fulgt med på Tropheus miljøet i Norge. La en ting være sagt med en gang, mens det i  Sverige har blomstret, så har det vært heller labert her i Kongeriket.. Svenskene har kunnet vise til både bredde og spisskompetanse på emnet. Dette er heldigvis i ferd med å snu. Mye av dette skyldes utvilsomt utrettelig innsats fra noen få ildsjeler på området, - men allikevel. Antallet med dedikerte "Troffe" - kar er utvilsomt fordoblet i løpet av de par siste årene. Forhåpentligvis så vil også tilgangen på viltfangede nye varianter øke i årene som kommer, og holder dette stikk, så skulle alt ligge til rette for et bra miljø i tiden fremover.


Snyltegjesten.
 - av Rune.

Her forleden dag så satt jeg å myste på TV-en. Når jeg befinner meg i en posisjon som er rett ut på sofaen, med noe dårlig på tv, så faller stadig blikket bort på Tropheus akvariene. Slik var det denne kvelden også. Plutselig ser jeg det er lek på gang hos Moliro’ene. Den største og mest dominante hannen rister og skjelver så sandføyka står på bunnen av karet. En hunn ble naturlig nok fristet av denne oppvisningen og blei med han bort i steinhaugen hans. Kurtisen fortsatte, og det var ikke lange tiden det tok før hu hadde de første eggene i munnen. Under leken så tok hannen seg stadig vekk noen runder rundt i karet for å jage vekk alle mulige forstyrrende elementer. På en av disse rundene så var det en liten unnselig hanne som klarte å lure seg bak vakta. Han sneik seg så ned i lekgropa og satte så i gang med å riste så det så nesten vondt ut, og en sky av melke stod. Etter noen sekunder så blei den ubønnhørlig jaget bort av sjefen, uten at jeg tror at han egentlig skjønte hva som hadde skjedd. Leken fortsatte ufortrødent etter dette. Hunnen trakk seg etter hvert bort imellom steinene for og roe seg ned etter leken. Om den andre hannen klarte å befrukte noen egg vites ikke, men ynglene fra denne episoden går nå i ett akvarium ved siden av brødboksen på kjøkkenet. De ser fine ut så langt, så det ser ikke ut som om de har tatt noen psykisk skade av hendelsen. Tenk så frustrerende å sjekke opp en av det motsatte kjønn, og så bli offer for en snylter ved sengekanten. Nei, det må være hardt å være fisk.Dette var den første historien fra Tropheus verdenen i Våle. Mer kommer etter hvert.


"Dødaren."
 - av Rune.

Lovte flere historier, og her kommer en. For ett og et halvt år siden kjøpte jeg ei gruppe med viltfangede T. Moori. "Kalambo". Denne gruppa hadde til nå fungert perfekt, og det eneste som er litt dumt, er at jeg kun har hatt lek på dem en gang. Har prøvd å fóre dem ganske kraftig en tid for og se om hunnene blir klare for lek, men det har liksom ikke fungert. Jeg har nesten mistenkt de for og være for rolige av seg. Ja ja, nok om det. En fredag da jeg foretok det ukentlige vannbyttet på akvariene mine, så oppdaget jeg en død "Kalambo". Det var faktisk den første Tropheus jeg hadde mistet, men jeg tenkte med meg selv at det får gå.
 
Tr. Moori "Kalambo"
Den manglet alle finnene sine, så det virket som om den hadde fått ordentlig juling. Etter et par dager fant jeg en til. Nå begynte tankene å vandre over mot bukvannssott. To stykker på noen dager virket litt rart. Jeg fóret som vanlig og oppdaget så at det var en stor hann som terroriserte alle de andre. Han var helt bajas og jagde alle. Bestemte meg for og ødelegge reviret hans, ved å fjerne all stenen i karet. Det ble gjort, og karet stod der tomt i noen dager. Det så jo ut til å gå riktig så bra. Ved fóringstid, en onsdag ettermiddag, så skjedde det igjen. De fikk mat, og så tiltet det for den store hannen igjen. Det smalt i glasset og en fisk ble jaget rundt i et vanvittig tempo. Det blei bråstopp i aluminiumskanten på akvariet for den jagede. Der døde den en rask død. Nå var jeg lei av alt som hette "Kalambo’er" så jeg lempet oppi all steinen igjen. Og tro det eller ei, men det gikk faktisk bra. Nå er det en stund siden, og alt er like fredelig og rolig igjen. Hvorfor skjedde dette ? Er det noen der ute som skjønner seg på det, så bare ta kontakt. De resterende fiskene lever i beste velgående, men leken har uteblitt. Jeg skjønner ingen ting ;-)


Tilbake til akvariesiden.