En time i Oslo - 1. november 1999.

Lurer du på hva Oslo er, så kan jeg ikke gi deg noe entydig svar, det bor i alle fall mange akvarister der, mange mange flere enn på Ekeby.


    Nå lurer du kanskje også på hva jeg mener med dette skriv, men årsaken er at jeg er just hjemkommet etter et besøk i hovedstaden. Nå hadde det seg slik at jeg ble noe tidligere ferdig med jobben jeg skulle gjøre enn beregnet. Hadde hørt fra noen medakvarister at en viss akvarieforretning litt nord i byen hadde byttet eier og satset nå seriøst på saltvann. Ad ubekreftede kilder mer seriøst enn den forrige innehaver og med et hittil usett vareutvalg. Rapportene sprikte en god del, fra andre hold var mottagelsen mer lunken. Okke som, jeg måtte sjekke sjøl. Så her stod jeg da, med mild høstbris i håret, midt under presidentbesøket, utenfor ei dør jeg hadde gått igjennom mange ganger før.

    Vel, vel, jeg hadde tenkt å skrive noen ord om butikken, men velger å la det være til en annen gang. Jeg tror jeg heller vil skrive litt om etikk og fakta. Det er jo slik at det er dyr vi driver med. Eller ? Det var nemlig, omtrent samtidig med meg ankommet en fersk og håpefull saltvannsakvarist in spe. Og han spurte da, med luen i neven og med skjelvende røst; "hva som skulle til for å begynne med saltvannsakvarium ?" Nå skal ikke jeg ordrett gjengi hva innehaveren svarte. Men hvis jeg ville forklart vedkommende att dette er en sport for Gutta, med fete lommebøker som liker å tømme dem i alles påsyn. Et "game" du bare kan delta i hvis du kan fremvise samme tonnasje. Jo, da ville jeg nok sagt det på samme måten. Fyren fikk en halvtimes "messing", og et tilbud på en 430 liters sak til 48,000,- i massiv eik. Uten innhold. Men selvfølgelig komplett. Den håpefulle spurte også forsiktig om det var andre forretninger som drev med saltvann ? Joda svarte innehaveren og nevnte Holt i Oslo og Karl på Sørlandssenteret, men nevnte også i samme setning at vareutvalget her var noe ganske annet. Hvis du regnet med alt som fantes av saltvann i denne butikken så var det mer enn det som fantes i alle de andre norske forretningene til sammen. Jeg stod i bakgrunnen og sa ikke et ord, men under overflaten kokte det. Nevnte kort for den håpefulle at det var mye nyttig om saltvannsakvaristikk på nettet, Svein Fosså hadde blant annet kommet med en del nytt. Våre egne sider nevnte jeg av lojalitetshensyn ikke. Innehaveren sa at det ikke var til noe hjelp fordi han ikke ville være i stand til å skille det dårlige fra det bra. Den håpefulle forlot butikken, jeg gjorde det samme.

    Ute i den milde høstlufta igjen. Helt fram til nå hadde dette vært en fin dag, men nå hadde den forsvunnet som glassroser for en pinsettfisk. Alle de stygge argumentene vi som saltvannsakvarister hadde kjempet mot og tildels overvunnet i de siste åra, dukket opp som mørke tunge skyer på høsthimmelen. Det var vel ikke annet å si enn at det meste var feil. Enten det eller så bodde vi på to forskjellige planeter. Jeg bestemte meg for ikke å nevne halvdøde koraller eller fisk med cryptocarion og/eller oodinium. Folk fikk gjøre seg opp en mening sjøl.

    Det var vel ikke annet å gjøre enn å reise hjem. Uansett så var jeg vel på en måte blitt klokere enn da jeg kom, innehaveren kom med et utsagn som jeg aldri kommer til å glemme. Noe på linje med Clint Eastwood da han sa følgende; " Come on punk, make my day !" Det han sa var, og dette er et ordrett sitat: " For å drive med saltvannsakvarium er det ikke nok at du liker penger, du må like å bruke dem." O da kjære surfere er vi vel egentlig tilbake til der vi begynte. En høstdag i Oslo, under et historisk presidentbesøk, også han hadde jo litt problemer med å omgås fakta. Og da er det kanskje lov ?

    Fotnote:
    Pr. i dag kjenner vi mange i saltvannsmiljøet som har svært pene saltvannsakvarier på et budsjett godt under 10.000,- kroner, og da er koraller og alt medregnet. Vi kan ikke begripe at det skulle være nødvendig å bruke noen annen vinkling på hobbyen enn denne. Om ikke ut fra et økonomisk hensyn, så i hvert fall ut fra et miljøhensyn. Jeg kan ikke tenke meg noe tristere enn en dødende korall. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har mått forklare akvarister at saltvannsakvarium ikke har noe med cyanidfangst og ødelagte rev å gjøre. Her hadde vi virkelig følelsen av å ha kommet noen vei.

     Fotnote 20/2 - 2002:
     Fikk en telefon i kveld fra nok en saltvannsakvarist in spe som lurte på om et hjørnekar på 300 liter uten innhold virkelig kostet 40 - 50 tusen. Han hadde vært innom en butikk i Oslo..... (Er det dette som kalles utvikling ?)

    -Ha det bra.
    Atle og Karin

Har du noe på hjertet så nøl ikke med å gi oss en tilbakemeldig. 

Tilbake til hovedsiden.