Høna.... og egget ?.
Lurer du på hva ei høne er, så har den mange fjør. Ei slik fjør kan som kjent bli til...


    Jeg fortalte tidligere at jeg var i ferd med å brenne en del broer nå oppunder årtusenskiftet. Jeg tror også at tiden er inne for å fortelle dere en historie. Den er ikke spesielt kort, heller ikke enkel å fortelle, men den er en av de historiene som krever å bli fortalt, så jeg sitter vel egentlig her og skriver som en dyd av nødvendighet. Alle gode historier må ha et navn, denne burde vel hett "historien om Ekeby" men jeg valgte noe annet, hvorfor er jeg ikke helt sikker på sjøl engang, men det finner vi vel ut av etter hvert. Så nå er det bare å sette seg godt til rette, leser du dette online på internett så print artikkelen ut, logg deg av og slå av skjermen. Alt begynner et sted, og denne begynner med slutten; en blå perm innerst i ei bokhylle i et skap på Ekeby...
    Det står en blå perm innerst i et skap på Ekeby. En ting som er sikkert med denne permen er at den kommer til å bli med blandt våre etterlatte papirer, for uten den historien som skjuler seg mellom disse permene så hadde vi nemlig aldri blitt mannen og kona på Ekeby. Helt bakerst i permen finner du forvaltningsloven, så følger fler lover, avisutklipp, brev, notater, det er faktisk så mye her at hele permen er full, ikke er den spesielt smal heller. Men helt fremst er det plass til et lite brev; fra en kommunelege, helsesjef eller en nabo. Det behøver ikke stå annet enn unnskyld der, det hadde vært nok. Men det brevet har vi ikke fått enda....
    Det begynte vel egentlig med at vi besøkte en fetter i Drammen som hadde høner, midt i byen bodde han, og ikke var det spesielt langt til naboene heller. Dette må da være noe for oss, tenkte vi, vi så på oss selv som boende på landet, med en bondegård som nabo i nord og halvannet mål tomt. Og så alle 4H oppgavene som nesten kom av seg selv da. Dette måtte da være pedagogisk riktig ? Lærerikt ? Lite ante vi om hva som skulle skje etterpå. At vi skulle komme til å flytte, og at det kom til å koste penger var på en måte greit nok. De demonene som skulle dukke opp på himmelen var noe som jeg aldri trodde jeg skulle komme til å se. For demoner fant vi. I helsevesenet, i politikken og ikke minst i det mange ville se på som fromme mennesker. Tro meg, om du sier at du er et kristent menneske så sier det ikke en dritt om hvordan du er.  Jeg tror mange velger å gå den veien når tyngden av de iboende demonene blir for tung å bære. Kommer du dit så syntes jeg du skulle søke hjelp et annet sted....
    Det var ikke lenge etter at hønehuset med fire dverghøner var på plass at problemene startet. En nabo skulle komme til å sette i gang hele galskapen. Det ble klager til bygningsrådet, helserådet, kommunelegen og andre politiske bekjentskaper. Det ble avisskriverier, i en av dem ble vi endog personlig uthengt av kommunelegen som lovbrytere enda vi ikke var dømt for noen verdens ting. Det som skulle komme til å hende kan vel best beskrives som det så treffende blir sagt i ordtaket "når dritt treffer ei vifte." Det skulle vel etterhvert komme til å vise seg at vi ikke var de enkleste mennesker i verden å kjempe mot. Da tok man andre og mer ufine metoder i bruk. Naboen fikk seg advokat som sendte fylkesmannen et brev så fullt av løgner at det var selvlysende. Advokaten la på røret når jeg i en telefonsamtale forsøkte å oppklare en ting eller fler. Helsesjefen i Sande kommune gjorde det samme. Selv om han i følge forvaltningsloven plikter å høre på deg. Jeg ble forsøkt anmeldt for drapsforsøk når alt som skjedde var at nabodama fløy etter meg med ei rive. Vi var ikke så lettskremte kona og jeg, men barna var lettere å prøve seg på. Et par av dem fikk problemer med nattesøvnen etterpå. Voksne mennesker må kunne la små barn være i fred uansett.
    Vi gikk grundig til verks. Jeg studerte forvaltningsloven og "lov om helsetjeneste i kommunen." Vi kontaktet statens helsetilsyn og det vi vil kalle sakkyndige på både området politikk og helse. Samtlige politikere i helserådet gikk inn for vår sak. Alt pekte på at vi var i vår rett når vi hadde høner i hagen og at naboen hadde feil. Kommunelegen og helsesjefen var ikke til å rikke. Spørsmålet om inhabilitet for kommunelegen ble reist, men avfeid. Saken vår ble behandlet av helse og sosialutvalget for tredje gang. Det ble bestemt at det skulle lages et regelverk i kommunen og saken falt igjen positivt ut for vår del. Vi trodde at saken var over. Allikevel klarer helse og sosialsjefen på et eller annet vis å oversende saken til fylkesmannen, på tross av utvalgets vedtak. Vi var målløse. Kan en slik mann, en av kommunens embedsmenn gjøre akkurat slik han vil. Ærlig talt, dette er en fillesak. Behandles alle saker i helse og sosial i Sande kommune på samme nonchalante måte. Hva med de sakene som virkelig betyr noe. Det er skremmende, tanken på de skjebnene du bare kan lese om som notiser i avisen ga meg søvnløse netter.
    To representanter fra fylkesmannen kom på befaring på forsommeren 1999. Etter at vi hadde bestemt oss for å flytte vekk fra alt. Etter et par måneder fikk vi brev tilbake og deres konklusjon var entydig. Vi fikk fullt medhold. På alle punkter. Om ikke annet så vil denne avgjørelsen kunne få stor betydning for andre som vil ha høns i tettbebyggelse i resten av landet. Sande kommune har vi ikke hørt et ord fra siden. Kommunelegen likeså.  Med tanke på all den tid og energi vi hadde lagt ned i saken så fortjener vi bedre enn dette. Helsesjefen og kommunelegen kan ha et problem med å se videre enn eneveldet sitt, men de kunne ihvertfall forsøke.
    Når jeg tenker tilbake på denne saken, på hvor mange problemer en nabo kan skape for deg blir jeg sliten. Overfor denne naboen og kona hadde vi ikke vært annet enn vennligheten sjøl. Vi hadde hjulpet til med snømåking og kjørt sønnen til skolen. Reparet gressklipper og campingvogn. Lista er mye lenger. Hvis det finnes en grense for hvor mye det går an å skamme seg så håper jeg den lista ligger høyt, svært høyt. For det er det de burde gjøre. Jeg skrev tidligere her på Ekeby noe om å brenne bruer, dette var en av dem. Ved inngangen til et nytt årtusen så syntes jeg at vi måtte bli ferdige med denne saken. Om ikke annet så har det vært lærerikt, svært lærerikt. Nå vet vi mye om hvordan ting styres og stelles i en kommune. Mye av det vi har sett har vært skremmende. Politikerene kan jeg stort sett gi godt skussmål, men embedsverket....
    All kranglingen i forbindelse med at vi hadde noen små høner i hagen i Sande førte til at vi ikke ville bo der mer. Etter et halvt års leting fant vi Ekeby, et småbruk i Undrumsdal litt nord for Tønsberg. Her bor det litt andre typer mennesker, naboen i nord har hester og mange andre dyr. I vest og syd er det to gårdsbruk og mot øst er det en nabo som kjører motorcross og en annen som har mange høner og blomster. Her har vi det bra, alle sju.

Fotnote:
    Vi føler at en del av de brevene vi skrev i forbindelse med denne saken kan være nyttig informasjon for andre som havner i samme situasjon. Disse er derfor tilgjengelige her (noe forkortet):