Lurer du på hva en tanke er, så er det noe som er innom deg en kort stund. Du vet ikke helt hvor den kom fra eller hvor det blir av den. -Ellers så er Ekeby det det alltid har vært.
Det ble lenge siden forrige
gang nå, men våren er en travel tid her på Ekeby. Har man mye å gjøre, så
blir det ofte så som så med overskuddet. En trenger liksom litt av det for å
sette seg ned å skrive etter en lang dag.
Har du noen gang lagt merke
til at det gjerne er de som skriker høyest som blir hørt ? -Det har du
sikkert, men har du noen gang gjort noen med det ? Både ja og nei blir vel
svaret på det tenker jeg. Slik er det nok med de fleste av oss. Men, altfor
ofte er det nok slik at vi holder munn. Det blir for slitsomt - det motsatte.
Skulle vi en gang i mellom åpne kjeften, så skriker de som skriker enda
høyere, og så er vi like langt. Stillingskrig skulle vel være et dekkende
uttrykk på situasjonen vi da ender i, - skulle vi komme til å fortsette. Hvorfor
holder vi munn? Svarene er vel like mange som det finnes folk til å besvare
dem, men noen grunner er vel plausible for de fleste? Det er slitsomt, vi har
ikke lyst til å eksponere oss, det er ubehagelig og det ender ofte opp i ufred
og uvennskap. Ellers så er jeg vel bestemt av den oppfatning at disse
menneskene skal få lov til å bedrive hobbyen sin. Men, -(Det er et stort men)
- i enerom og med låste dører. Da er det bare å håpe, at hvis en av de
høyrøstede setter døra på klem og lokker deg innenfor, at du ikke lar deg
lure. Lukk døren til deres gemakker, og sett gjerne i en spiker fra utsiden.
(For sikkerhets skyld.)
Forskjellen mellom å sensurere og å kneble er
syltynn. Yttringsfrihet skal vi vel alle ha, og i rettferdighetens navn kan vi
påberope oss nesten hva som helst. Det det vel egentlig dreier seg om er vel at
mennesker er forskjellige, vi setter ikke alle like stor pris det samme. Ved
beina mine her jeg sitter og skriver så ligger det en liten sort og brun hund,
med to store sorte tilbedende mandeløyne. Hadde det kommet noen inn gjennom
døren og budt meg 10 eller hundre tusen for den hunden så hadde jeg sent ham
ut igjen. Andre hadde kvittet seg med Trofast for en hundrings. Eller en venn
for tretti sølvpenger. Han som utførte sistnevnte handling er for all fremtid
stemplet som en ugjerningsmann, men jeg er ikke så sikker på han som solgte
Trofast. Alle er vi forskjellige, og godt er det, pleier vi å skrive. Jeg er
ikke så sikker på at utsagnet holder stikk bestandig. Ellers så hadde vel noe
av vitsen med å ha kristendoms- og livssynsundervisning i skolen vært
vanskelig å forklare. Det er heldigvis forskjell på å undervise og å
ensrette.
Til neste gang; ha det bra.
Atle og Karin (og Rune
på Rostadteigen.)