En måned på Ekeby 26. mai 2000.

Lurer du på hva en tanke er, så er det noe som er innom deg en kort stund. Du vet ikke helt hvor den kom fra eller hvor det blir av den. -Ellers så er Ekeby det det alltid har vært.


    Det ble lenge siden forrige gang nå, men våren er en travel tid her på Ekeby. Har man mye å gjøre, så blir det ofte så som så med overskuddet. En trenger liksom litt av det for å sette seg ned å skrive etter en lang dag.
    Har du noen gang lagt merke til at det gjerne er de som skriker høyest som blir hørt ? -Det har du sikkert, men har du noen gang gjort noen med det ? Både ja og nei blir vel svaret på det tenker jeg. Slik er det nok med de fleste av oss. Men, altfor ofte er det nok slik at vi holder munn. Det blir for slitsomt - det motsatte. Skulle vi en gang i mellom åpne kjeften, så skriker de som skriker enda høyere, og så er vi like langt. Stillingskrig skulle vel være et dekkende uttrykk på situasjonen vi da ender i, - skulle vi komme til å fortsette. Hvorfor holder vi munn? Svarene er vel like mange som det finnes folk til å besvare dem, men noen grunner er vel plausible for de fleste? Det er slitsomt, vi har ikke lyst til å eksponere oss, det er ubehagelig og det ender ofte opp i ufred og uvennskap. Ellers så er jeg vel bestemt av den oppfatning at disse menneskene skal få lov til å bedrive hobbyen sin. Men, -(Det er et stort men) - i enerom og med låste dører. Da er det bare å håpe, at hvis en av de høyrøstede setter døra på klem og lokker deg innenfor, at du ikke lar deg lure. Lukk døren til deres gemakker, og sett gjerne i en spiker fra utsiden. (For sikkerhets skyld.)
      Forskjellen mellom å sensurere og å kneble er syltynn. Yttringsfrihet skal vi vel alle ha, og i rettferdighetens navn kan vi påberope oss nesten hva som helst. Det det vel egentlig dreier seg om er vel at mennesker er forskjellige, vi setter ikke alle like stor pris det samme. Ved beina mine her jeg sitter og skriver så ligger det en liten sort og brun hund, med to store sorte tilbedende mandeløyne. Hadde det kommet noen inn gjennom døren og budt meg 10 eller hundre tusen for den hunden så hadde jeg sent ham ut igjen. Andre hadde kvittet seg med Trofast for en hundrings. Eller en venn for tretti sølvpenger. Han som utførte sistnevnte handling er for all fremtid stemplet som en ugjerningsmann, men jeg er ikke så sikker på han som solgte Trofast. Alle er vi forskjellige, og godt er det, pleier vi å skrive. Jeg er ikke så sikker på at utsagnet holder stikk bestandig. Ellers så hadde vel noe av vitsen med å ha kristendoms- og livssynsundervisning i skolen vært vanskelig å forklare. Det er heldigvis forskjell på å undervise og å ensrette. 

 
Til neste gang; ha det bra.
Atle og Karin (og Rune på Rostadteigen.)

Tilbake til hovedsiden.