...............Tredje bok.

        Det var dag en. Klokka var ti over tre. På nattbordet stod det en tallerken og et glass, på tallerkenen hadde det for en stund siden vært et knekkebrød med ei osteskive. I glasset hadde det vært en skvett vann, omtrent dobbelt så mye som det som var der nå. Han lå på ryggen i senga og så opp i taket, blikket gled over det velkjente mønsteret som ble dannet av de ørsmå ujevnhetene. Taket var laget ved at det var sammensatt av flere ulike plater. Hver plate var skrudd fast. Skjøtene var sparklet og pusset i et par omganger, og så var de malt med to eller tre lag med takmaling. Hver høyde og hver fordypning i dette taket var kjent og utforsket.
    Han lot blikket gli mot veggen på motsatt side av rommet av der senga stod. Veggene bød ikke på de store utfordringene i dag. Ikke i det lyset som var her nå.
    På vinduet var det regndråper. Store og tunge. Noen steder var det så mange av dem at de dannet sammenhengende striper over hele ruta. Det regnet tungt ute. Det var tåke og det blåste. Bak glasset og utenfor var det en by. Med hus og gater og mennesker. Bak der igjen en åsrygg, og bak der igjen en stor skog. Han kunne ikke se noe av dette nå. Ikke i dette været.
    Det var veldig lenge siden han hadde sett noe av dette. Han så ikke stort annet enn inn i seg selv. En gang hadde han hørt noen si at de forstod. En gang hadde han hørt noen si at de skulle gjøre sitt beste. En gang hadde også han trodd at han hadde en vilje. Blikket gikk mot vinduet igjen. Regnet forandret seg, nå ble dråpene stiliserte og etterlot seg et fastere mønster mot ruta. Mer forutsigelig. Det hadde begynt å sludde. På bordet, ved siden av tallerkenen og glasset stod det ei lampe. Lyset var varmt og gult. Ikke kaldt og hvitt som taklyset, men vennligere, lunere, det ga huden hans en nesten frisk farge.
    Han lukket øynene og så på tankene sine igjen. Dette var noe av det han kunne best i hele verde. Trodde ikke det var noen som var særlig mye bedre til det heller. Tok fram den første tanken. Så litt på den, knep øynene hardt sammen, så var den borte igjen. Den neste tanken så han på i nesten en halv time. Den fjerde og femte tanken avløste den tredje, og så hadde nesten hele ettermiddagen passert. Utenfor så ble det kaldere. Nå sluddet det ikke mer, det begynte å snø. Det klarnet litt opp og enkelte lys, gatelykter og billys, kunne skimtes mellom snøen. Han sovnet. Det hadde vært en god dag.
        Dagen etterpå ble ikke god, og dagen deretter ble enda verre. Må mennesker skytes på med våpen for å få opp øynene og forstå. Vanligvis så skjønte han ikke hvorfor, men når dagene ble som denne tredje dagen så han alt svært klart. - Og kynisk, nesten misantropisk. Fikk lukke øynene og prøve igjen, men det gikk ikke. Tankene forsvant forbi og kunne ikke sees på eller tenkes. Utenfor, bak vinduet var det klarvær. Solskinn. Trær med snø på grenene. Den tredje natten sov han ikke.
        Den fjerde dagen regnet det igjen. Været ble mer og mer slik som det hadde pleid å være de siste fire fem årene. Det regnet, det var den to og tyvende januar. Det var morgen. Han lå i et rum og så ut av et vindu og var syv og tyve år gammel. Han utkjempet det tredje slaget. På nattbordet stod tre forskjellige pilleesker og et vannglass. I skuffen under lå det syv tusen kroner i norske og svenske sedler, en Glock FSP og tre fulle magasin. Tankene som svirret rundt i hodet hans minnet mye om det som skjer når du heller en skvett med saltsyre i ei sinkbøtte. Han ventet på at klokka skulle bli ti og at John Bonner skulle banke på og komme inn i rommet. John Bonner var av de mennesker som kun beveget seg på to måter. Enten så marsjerte han, eller så bare dukket han opp på uforklarlig vis. Klokka var ti på ti og regnværet hadde øket.

Fortsettelse følger.......